treff siden 10/03/03
Denne siden ble sist oppdatert 22/10/08
Luftvernartilleriet
Luftvern generelt
Luftvern finnes i
de fleste land i alle forsvarsgrenene og hovedoppgaven til
luftvernartilleristene, uansett forsvarsgren, er å hindre fienden avgjørende
innvirkning på striden fra luften. Luftvern finnes i alle former og farger med
rekkevidder fra et par tusen meter til hundrevis av kilometer. Luftvern kan
være mitraljøser, kanoner eller styrte/selvsøkende missiler. Systemene kan
være bærbare, tauet, mobile eller selvdrevet (på hjul eller belter). Siden
dagens luftfartøyer kan fly fort og lavt er luftvern i dag normalt satt i
system med radarer, optiske siktesystemer og våpenplattformer. Disse systemene
kan være autonome (samme kjøretøy har overvåkningsradar, søkeradar og
våpensystem), satt sammen av flere komponenter (våpenplattform og radar er to
eller flere forskjellige kjøretøy) eller helt manuelle (ingen system, pek og
skyt).
SHORAD
I forsvaret har vi frem til nå utdannet befal og soldater til å lede og betjene luftvernsystemer med middels og kort rekkevidde. Dette kalles på fagspråket som MSAM (Medium Range Surface to Air Missile) og SHORAD (SHOrt Range Air Defence). Etter den siste tids omstillinger har Forsvaret valgt å satse på kun MSAM systemet NASAMS (Norwegian Advanced Surface to Air Missile System). Systemet NALLADS fases nå ut og Forsvarets SHORAD kompetanse er i ferd med å forsvinne.
NALLADS
Selve våpenplatformen Hærens luftvern
har brukt frem til i dag heter RB-70 (uttales
Robot 70), et svensk våpen produsert av Bofors. Den har en rekkevidde på ca 7
km og en høydedekning på ca 4 km. RB-70 er et optisk system (dvs at skytteren
må finne målet i siktet med øynene) og missilet styres frem til målet ved
hjelp av laser (dvs at skytteren må etter avfyring holde siktet på målet hele
veien). Dette er forståelig nok ganske vanskelig når jagerfly har
angrepshastigheter nærmere 250 meter pr sekund. Dette innebærer at skytteren
trenger et apparat rundt seg for å kunne finne og treffe målet. Først og
fremst har skytteren et lag å støtte seg til. RB-70 laget består normalt av 5-6 mann
som skal betjene lagets materiell for å engasjere luftfartøyer som ikke er
ønsket i vårt luftrom. I tillegg ble RB-70 koblet opp mot et system for å
assistere RB-70 laget med måldata fra radar. Systemet kalles for NALLADS (Norwegian
Army Low Level Air Defence System).
NALLADS i et nøtteskall er overvåkningsradarer som er koblet sammen i et
nettverk hvor RB-70 laget kobler seg opp via en Våpenterminal (en forenklet bærbar datamaskin). Denne oppkoblingen kan skje med linje eller
trådløst via radio. Når RB-70 laget er koblet til systemet kan radarene
automatisk eller manuelt (radarbetjeningen) overføre måldata (retning, avstand
og hastighet) på de luftfartøyene som utgjør den største trusselen til de
RB-70 lagene som best er i stand til å engasjere de. Dette letter RB-70 lagets
og skytterens jobb betraktelig med å finne målet (den største utfordringen).
Etter at lagfører har gitt ordre til ild er det opp til skytteren alene å
foreta selve nedskytingen. Dette er ferdigheter som må innlæres grundig og
øves i et hundretalls timer for å perfeksjonere.
Artikler om luftvern
Tidligere ble en øvelse kalt Poseidon gjennomført ved luftvernbataljon i 6 Divisjonen. Dette var den avsluttende luftvernøvelsen for bataljonen. Øvelsen ble gjennomført for siste gang i 2000. Se bildene fra øvelse Poseidon 2000.
Helikopterlandsatt luftvern med RB-70 er en tung affære som alle RB-70 lag må mestre. Dette innebærer å gjøre systemet vårt bærbart og forflytte seg i områder ofte innenfor fiendens linjer. Dette krever mye trening og masse drill. Se bildene fra UB RB-70 ved FLVSS i 2002, når de drillet helikopterlandsatt luftvern med RB-70.
Disse sidene er vel verd å sjekke.
