treff siden 10/03/03
Denne siden ble sist oppdatert 22/10/08
Gravid med tvillinger
Jeg kjenner ettervert en del som har vært gravid med tvillinger og som alle andre svangerskap varierer det en del hvordan det oppleves. Da tvillingene er mine første barn vet jeg lite om hvordan det er å bære ett barn. Likevel oppfattet jeg det, kort oppsummert, som om unnfangelsen var det eneste som ikke var dobbelt så tungt og slitsomt som det å bære frem ett barn vanligvis er. Forstå meg dog riktig. Jeg kunne aldri i verden tenke meg å være denne fantastiske opplevelsen foruten.
I tilfellet mitt merket jeg ikke noe til graviditeten før etter ca 4 uker (midten av februar 2000). Menstruasjonen opphørte selvsagt og brystene ble ganske ømme. Etter en graviditetstest var det bekreftet at på høsten 2000 skulle familien Sakshaug forøkes. 2 uker gikk uten problemer, men så kom kvalmen. Og jeg som hadde bestemt meg for å være en av disse sprudlende og aktive gravide med utømmelig energi.......
Den kommende perioden var ille. Faktisk så ille at jeg per nå er fast bestemt på at skal jeg ha flere barn, blir de adoptert. I tillegg til kvalmen ble kroppen generelt utmattet. Jeg hadde ingen krefter til overs og var stort sett sengeliggende. Ristet brød brød og te var det eneste jeg klarte og spise, men selv det kom opp igjen de verste dagene. De 5 ukene mens kvalmen var på det verste var jeg sykemeldt fra jobb. Den kraftige kvalmeperioden kunne også være en indikasjonene på at noe spesielt var på gang. Det varierer veldig fra kvinne til kvinne hvor lenge denne kvalmeperioden varer og hvor ille det er. En del slipper faktisk fra det hele uten kvalme i det hele tatt (heldiggriser). Det sies dog at man er mer utsatt for å oppleve kvalme og andre svangerskapsplager med tvillinger / flerlinger enn ellers. Det er vel bare naturlig med tanke på den ekstra belastningen dette tross alt er på kroppen.
Kvalmeperioden ga seg
etter hvert og vi nærmet oss den første
ultralydkontrollen i uke 17. Det hadde faktisk vært flere, deriblant meg selv
og Trond, som bemerket at magen
vokste ganske fort. Vi fleipet litt med at det kanskje kunne være tvillinger,
men siden størrelsen på gravide mager også på dette tidspunktet varierer en
del slo vi det fra oss. Så kom den store dagen. Vi ventet spent på det første
ultralydbildet av det lille nurket, men hva var det første vi så; 2 ganske
identiske sirkler side ved side. Ingen av oss var eksperter innen ultralyd, men
det gikk et støkk i både meg og Trond. Så vi riktig? Legen fortsatte litt til og spurte deretter om jeg følte meg litt større enn
forventet. Kaoset, sjokket og gleden vi opplevde når han bekreftet og vi innså at dette ble to
kan ikke beskrives. Jeg gråt av lykke mens Trond stirret på skjermen og sa
apatisk: "Vi må ha ny bil!". Terminen ble satt til 18 oktober 2000. Vi
kom med bekymringer om alt stod bra til med fostrene og hvilke kjønn det var.
Alt så bra ut, men kjønnene var det foreløpig ikke mulig å si noe om. Da vi dro
hjem igjen kunne vi
likevel knapt nok tro det vi hadde hørt. Livet hadde helt klart
tatt en seriøs vending.
Livet etter ultralyden var noe spesielt. Det var mange å informere om nyheten og de kommende besteforeldrene fikk selvsagt like mye bakoversveis som oss. Vi tilhørte plutselig en liten gruppe mennesker som skulle få flere barn på en gang. Det var med ett så mye vi måtte gjøre. Når en er gravid med tvillinger er det veldig viktig at en ikke overbelaster kroppen. Faren for tidlig fødsel er stor hvis ikke en tar det med ro. Dette betydde at vi burde bli ferdig med mest mulig, tidligst mulig, mens jeg enda hadde krefter til å være med på det. Jakten på ny bil startet, barnerommet ble pusset opp og innredet og klær måtte kjøpes både til meg og barna. Vi var ferdig med mesteparten innen sommeren var over og godt var det. Jeg var ikke i stand til mye på det tidspunktet. Seks måneder inn i svangerskapet fulgte jeg oppskriften for tvillinggravide og så sprekkeferdig høygravid ut.
Rent medisinsk ble det viktig å ikke overbelaste kroppen. Det vil si at all
fysisk aktivitet som 
trening, bæring av tunge handleposer, vasking,
rydding osv i stor grad opphørte. En må selvsagt kjenne på kroppen sin og finne oppgaver en kan
gjøre uten belastning, hvis ikke går man på veggen. Kvinner som jobber med
fysisk hardt arbeid får tilbud om sykemelding fra uke 20 frem til barna er
født. Selv ble jeg 100% sykemeldt fra uke 25, noe jeg er glad for. Jeg var nøye med
å ta det rolig og belønningen kom i form av få plager utover det uunngåelige
resten av svangerskapet. Frykten for tidlig fødsel gnagde hele tiden i
underbevisstheten. Vi var veldig glad når vi hadde passert uke 24 (barna er
såpass utviklet at det er en sjanse for å overleve), uke 28 (nesten 100 %
sjanse for at barna overlever uten varig men) og uke 34 (fødsel kan foregå
uproblematisk).
Fra uke 20 var det mulig å kjenne liv i magen. Få uker senere var livet på topp. Det var full aktivitet hele døgnet, faktisk frem til de ble født. Dette voldte også litt bry. To mennesker i en mage = trangt om plassen. Begge lå med hodet ned og ribbeina mine ble offer for voldsom terror. Jeg fikk inntrykk av at de likte å ha fast grunn under beina. Derfor plagdes jeg kontinuerlig med at begge sparket kraftig på innsiden av ribbeina. Dette er vondt! Noe som igjen medførte en del våkennetter hvor jeg bare lå å ventet på neste spark. Ikke spesielt gøy.
Kontroller både hos jordmor og lege ble hyppig gjennomført. Vi var på
ultralyd en gang
i måneden etter den første kontrollen. Ettervert var vi til jordmor en gang i
måneden også, slik at vi var på kontroll ca hver 14 dag. Dette føles meget
betryggende. Vi fikk ofte se tvillingene på ultralyd og ble vant til å se
barna våre utvikle seg inne i magen. Med så hyppige kontroller var det heller
ikke til å unngå å se kjønnet, noe vi også ønsket å vite. Det ble på den
andre ultralydkontrollen slått fast at vi skulle få 2 sønner.
Jeg nøt godt av at sommeren i Troms var den fineste på lang tid og benyttet selvsagt mest mulig av all fritiden til å kose meg i solen. Magen ble kjempebrun og fin siden huden er spesielt mottakelig for sol når en er gravid. Jeg har alltid vært nøye med å ta vare på huden min, blant annet med hypping bruk av fuktighetskrem. Jeg var ikke spesielt nøye med det under selve svangerskapet av praktiske årsaker, men slapp likevel unna uten strekkmerker. Tror vel kanskje det skyldes at huden var velbehandlet i forkant, noe jeg vil være evig takknemlig for.
Etter kvalmeperioden var over i april og frem til august koste jeg meg som bare det med magen min. Endelig kunne jeg være husmor og sitte i solveggen sammen med andre hjemmeværende. Burde vel hatt masser av prosjekt på gang; strikket, heklet, lært å male/tegne, lest litt fag osv, men den gang ei. For første gang i livet var jeg bare lat, og det med god samvittighet! Mot slutten av svangerskapet ble det ikke fult så moro lenger. Nå ble det ubeskrivelig tungt å være meg. Kroppen startet å lagre vann (heldigvis ikke store mengder), belastningen på leddene var stor, det verket i ryggen og lårene, og hver form for bevegelse ble en liten utfordring. Jeg klarte ikke å spise noe særlig heller (heldigvis???) da det ikke var plass i magen til mat. Det som ble spist medførte mye sure oppstøt, som igjen påvirket lysten til å spise. Summen av dette var utmattelse på slutten av svangerskapet. Livet på slutten var redusert til venting. Dette høres kanskje nitrist ut, men det var slik jeg opplevde det, og ærlighet varer vel fortsatt lengst........
Etter 37 uker var fødselen i gang. Vannet gikk, men siden Robin lå så langt nede lakk det bare små mengder av gangen. 3 lange dager senere nådde vi dog forløsning og Robin og Daniel ble født. Alle triste dager foran doskålen og verking i rygg og lår var med ett glemt. Fremtiden som en kjernefamilie var alt som betydde noe, og den så ufattelig lys ut! Mer om selve fødselen kan du lese om her.
Disse sidene er vel verd å sjekke.
