treff siden 10/03/03
Denne siden ble sist oppdatert 22/10/08
Tvillingfødsel
Nedenfor følger historien om min tvillingfødsel. Kanskje ikke direkte anbefalt lesing for den som måtte grue seg til å føde, men glem da ikke at min fødsel faller litt utenfor kategorien normal.
Tirsdag 26. september 2001.
Yahoo! Klokken er omtrent 9 på morgenen og vannet har gått. Det lekker i hvert fall litt. Ringer Trond, jordmor og ambulanse. Snart er jeg på vei mot sykehuset, med jordmor om bord og den vordende far på slep i den nye familiebilenl. Mener selv at jeg har beholdt roen og har full oversikt, men begynner å tvile når Trond etter få kilometer blir beordret til å snu. Jeg har glemt sko!!! I etterkant viser det seg at toalettmappa står igjen også. Heldigvis hadde jeg tidligere, i et kort forutseende øyeblikk, pakket en liten reserve i bagen, bare sånn i tilfelle.
Ankommer RiTø (Regionsykehuset i Tromsø) rundt klokken 12. Befinner meg i en verden av lyse pastellfarger, musikk fra høytalere i taket og smilende små damer i hvitt. Absolutt hyggelige sådanne. Jeg er utålmodig, men samme hvor hardt jeg prøver er det ingen rier å kjenne. Ganske så fort blir jeg innlosjert på fødeavdelingens største rom. Her skal det fødes tvillinger, og da må man ha god plass. To barn betyr to jordmødre, to barnepleiere, to leger, en gynekolog, kanskje noen studenter og la oss ikke glemme; et par barneleger på gangen som må få plass hvis det trengs. Like greit å ikke drømme for mye om intim stemning og privatliv her nei. De smilende jordmødre oppfordrer meg til å bevege meg mest mulig i håp om å få fortgang i fødselen. Ellers er det bare å vente, og vente det gjør jeg.....
Onsdag 27. september 2001.
Våkner like rieløs som jeg sovnet kvelden før. Har med stigende grad av misunnelse overhørt et par runder med presserier på naborommet i løpet av natten, men det er da også det hele. Resten av dagen snegler seg like begivenhetsløs av gårde. Jeg tar en dusj og fortsetter vandringene opp og ned fødeavdelingens korridorer. Jordmora begynner å snakke om å sette i gang fødselen. Jeg ser et øyeblikk lyset i tunnelen, men faller fort til jorden når hun meddeler at det fortsatt kan gå inntil to døgn før det blir aktuelt. Senere på ettermiddagen blir jeg flyttet til et tomanns "venterom", og føler meg et øyeblikk redusert fra fødende til "bare" gravid igjen. Snakk om skikkelig nedtur. Eneste lyspunkt er at den sprakende høytaleren i taket som spyr ut evighetstapen til Radio Tromsø er byttet ut med en TV. Trond har så klart holdt meg med selskap hele dagen, og sammen i vårt lille vakum fortsetter vi å vente. Jeg titter bort på henne som ligger i nabosenga med stoppeklokke og smertefulle rier. Progresjonen er ikke stor der heller, men hun har i alle fall rier, heldiggrisen. Utpå kvelden flyttes jeg inn på en fødestue igjen. Å nei da, ingen tegn til nærliggende forløsning. Vi skal bare slippe å ligge to på samme rom. Dette begynner å bli kjedelig, og slettes ikke slik jeg hadde forventet meg.
Torsdag 28. september 2001.
Ny dag, nye muligheter. Jeg er på flyttefot igjen, tilbake til den første fødestuen jeg var på. Den jeg betrakter som "min". Det er godt de vet å holde meg i aktivitet her. I 9-tiden, godt inne i dagens korridorvandring, titter en jordmor ut fra vaktrommet: "Nå kan du ringe Trond, for snart setter vi i gang". Jippi, endelig skjer det noe. Jeg kjenner med ett igjen den todelte følelsen fra den gang jeg var 7 år og skulle til tannlegen; Redsel for det ukjente og smertefulle, og sitrende spenning over den flotte presangen jeg skal få etterpå.
Så er vi omsider ordentlig i gang. Jeg blir jeg tilkoblet de nødvendige slanger og instrumenter. I løpet av ettermiddagen skal vi endelig bli en kjernefamilie. Klokken nærmer seg 5 på ettermiddagen og dosemåleren på dryppet når nesten maksimalt av tilrådelig før det endelig skjer noe. Da slår min utspilte og lunefulle livmor til med full kraft. Med noe ala lynnedslag og hagl på størrelse med golfballer under full storm kommer riene, mer eller mindre uten pause, over meg. Jeg har vært så heldig å få disse ekstremt sterke riene som innimellom dukker opp ved bruk av drypp. I halvannen time ligger jeg og øver på skalaer, får inngående kunnskap til fødestuas akustikk og benytter meg av en mengde ord som ikke egner seg på trykk. På dette tidspunkt kunne enhver pusteteknikk, varmeflaske, massasje og trøstende hender dra dit pepperen gror for min del. En jordmor prøver å sette saltvannssprøyter på meg for å lindre noe av smertene. Bare stikket av disse oppleves akkurat da så forferdelig at hun straks finner det best å trekke seg tilbake og unngå avisoverskrifter som "fødende angrep sykehuspersonell" og "en jordmors siste stikk".
Omsider har jeg fått de påkrevde centimeterne åpning, og epiduralen kan settes. Språkproblemer mellom meg og legen fører til at første forsøk blir gjennomført midt i en ri - mislykket selvsagt. Å sitte helt stille og avslappet, maksimalt fremoverbøyd med en mage på størrelse med en sakkosekk, og samtidig være midt i en ri, det er faktisk umulig det. I følge Trond tar legen en runde på gulvet, kjefter litt på seg selv og trekker pusten før forsøk nummer to. Jeg bryr meg egentlig fint lite om hva som foregår bak min rygg, og vil bare ha bedøvelse, bedøvelse, bedøvelse!!!!! Så sitter den der, slangen som fører de edle, befriende dråper inn i min kropp. I løpet av 15 minutter er jeg tilbake i verdenseliten. Full av pågangsmot tørker jeg tårene og lener meg bakover i senga. Her er jenta som skal føde tvillinger med smil om munnen. De siste 2 timene er selvsagt allerede (nesten) glemt. De påfølgende timene er det god fremgang i fødselen. Jeg nærmer meg 10 cm åpning mens jeg koser meg i min epiduralrus. Legene går til og fra, først avventende og rolige, men etter hvert oftere og mer anstrengt. Fremgangen er for varierende. Langt ut på kvelden kan likevel jordmora med et smil bekrefte åpning på 9 av de 10 nødvendige centimeterne. Nå er det like før, og dosen epidural blir minsket slik at jeg skal ha førlighet nok til effektivt å delta i presseriene. Kom igjen små gutter, mamma er klar.......
Fredag 29. september 2001.
Datoskiftet er passert. Vår frykt for å få et barn på hver side av midnatt er over, men forløsningen er så absolutt ikke i samme kategori. Jeg er fratatt min salige rus og gitt en ny mulighet til å erfare smerte. For "n'te" gang blir jeg undersøkt, og dommen kommer; fortsatt 9 cm åpning og ingen tegn til fremgang. Jeg er lei, utslitt og blottet for heltemot. Samtidig begynner tvilling I (Robin), i følge pulsmåleren å bli litt stresset. Det går som det måtte gå og legen meddeler det han nok har forutsett i flere timer; Her blir det ingen normal fødsel, men keisersnitt. Jeg begynner umiddelbart å strigrine, og skremmer nærmest vettet av legen som nervøst spør hva det er. Jeg beroliger ham neppe ved å svare at jeg ikke vet. Mon tro om han ikke akkurat da skulle ønske han fikk sette full narkose på dette tilsynelatende ustabile nervevrak av et kvinnemenneske.
Kort tid etter avgjørelsen flyter jeg av gårde gjennom sykehusets korridorer. Svingdører, heisdører og gråhvite vegger seiler forbi, mens jeg konstaterer at jeg absolutt ikke trives eller er mentalt forberedt på det som skal skje. "Kan vi ikke ta en liten pause? Jeg glemte å følge rådene om å forberede meg på et eventuelt keisersnitt? Hallo, hvor er angreknappen?" På vei inn i operasjonssalen ser jeg et lite "stellebord" på benken, og bekymrer meg et sekund for hvor vidt det finnes et til. Så er vi ved ferdens endepunkt. Etter nye mislykkede stikk i ryggen (trangt mellom virvlene) og fomling med kanylene på hånden, er jeg ikke nådig. Før jeg legges på benken og forhenget senkes mellom meg og mine velgjørere sørger jeg for å fortelle at teamet så langt får strykkarakter. Heldigvis og endelig er Trond på plass ved siden av meg igjen. Akkurat nå er der bare han og ingen andre, i hvert fall ikke erfarne anestesisykepleiere og leger, som kan roe og forsikre meg om at dette går bra. Legene er godt i gang bak forhenget, og jeg synes det er på tide å varte opp med flere utfordringer. Jeg klager først over at jeg ikke får puste, fordi bedøvelsen virker så langt opp. Det takler sykepleieren lett, og tilbyr meg en oksygenmaske, som jeg bokstavelig talt feier bort igjen. Den kan jeg ikke ha liggende i ansiktet, for nå skal jeg spy. Nok en gang er hun på pletten denne dama, og leverer Trond en skål han kan holde for meg (nå innser jeg det kloke i jordmoras avgjørelse da hun nektet meg å spise mer etter frokost). Etter hvert, med god hjelp fra Trond, klarer jeg å roe meg litt ned. Bildet av meg selv som det trygge og rolige prakteksemplar av en pasient er dog for evig utslettet. Så, som ved et trylleslag, opphører all min selvsentrerte tankegang, da legen uten forvarsel kunngjør at "det er en gutt". Jeg tror jeg glemmer å puste et øyeblikk mens jeg venter......."Det er en gutt til". Så rart, med ett er det lettere å puste igjen, og jeg er ikke det minste kvalm. Nå vil jeg bare se de små nurkene mine. To små bylter blir etter tur holdt mellom Trond og meg. Litt forskrekket konstaterer jeg at de har mørkt hår. Tatt sine foreldres barnebilder i betraktning er det helt feil. Vi var jo begge lys blond (jeg var vel mer hårløs enn blond). Barna forsvinner igjen, og legene er i gang med å "lukke rugekassa". Sykepleieren spør meg om jeg kjenner noe i nedre del av kroppen. Dumt, skikkelig dumt. Rett i armene på meg legger hun muligheten til mitt siste stikk. Halvveis i ørska meddeler jeg (i følge Trond) at: "Ja, kjenner noe. Det gjør ikke vondt, men så vist kjenner jeg at de arbeider der nede". Så får hun svettet litt til da stakkars. Noen hektiske sekunder går før hun får satt de nødvendige sprøytestikk i overarmen på meg, og jeg svever på små hvite skyer gjennom resten av operasjonen.
De neste timene, nede på oppvåkningen, sover jeg av meg den siste barmhjertige rusen fra bedøvelsen. Mens jeg ligger der blir jeg spurt om Trond og tvillingene kan komme ned å hilse på. Så klart de kan! Det piper i apparatet ved siden av sengen og et par sykepleiere iler til. Jeg er så begeistret at jeg faktisk har fått hjerteklapp. Så glad kan jeg påstå at jeg aldri har vært før. Det er min lille familie som er på vei, og at jeg elsker dem langt inn i hjerterota burde det vel ikke lenger være tvil om. Så er de der. Med ti tommeltotter i boksehansker og hodet fult av rosa skyer holder jeg de små for første gang. Jeg føler meg klumsete, mens Trond ser profesjonell ut. Noe jeg aldri kunne forespeile meg på forhånd.
Et nytt liv har startet.
Disse sidene er vel verd å sjekke.
