En sjelden gang får en anledning til å la seg bespise av muligens den største av alle gastronomer. Året var 1995 og jeg og Tone skulle bruke sommeren sammen med Stig og Amund (to klassekamerater fra Krigsskolen) til bilferie i Europa. Jeg hadde lest en del bøker om store kokker og det ble naturlig for meg å følge anbefalingen i Michelin guiden (tre stjerner selvfølgelig) og ta en reise til Paul Bocuse.

For å være sikker på å få bord bestilte jeg bord ca en måned før vi reiste, noe som ikke var nødvendig, men likevel føltes riktig å gjøre. Selve hovedrestauranten ligger litt Nord for Lyon på et sted som heter Collonges au Mont d'or. Ikke spesielt sentralt eller enkelt å finne, men vi var ikke i tvil når vi hadde kommet frem. Rett ved elven Saône fant vi restauranten som på ingen måter kan beskrives som kamuflert i omgivelsene.

Fremme i god tid før vi skulle spise ble utfordringen å finne et sted å bo. Dette skulle vise seg å ikke være så vanskelig. Vi fant et hyggelig vertshus i gåavstand til restauranten (viktig). Etter litt pynting var vi alle klare for den store matopplevelsen. Bordet var bestilt til klokken åtte og vi var der presis. Jeg følte meg litt beklemt i det jeg gikk inn døren. Hva slags folk jobber der? Hva slags folk spiser der? Er jeg pyntet tilstrekkelig? Enhver ubekvem følelse forsvant sekundet vi kom inn døren. Det første du møter er som på alle store restauranter, store nydelige blomsteroppsatser. Rett innenfor døren stod nesten alt av personalet linet opp på militær maner og hilste høflig som om de har ventet på oss hele dagen. "Bonjour monsieur Sakshaug, your table is right this way". Vi ble elegant loset inn i et lite men meget stilfullt avlukke i restauranten. Jeg har i etterkant blitt fortalt at vi satt på det beste bordet i restauranten, kun forbeholdt spesielle gjester. Tydeligvis fikk vi litt ekstra oppmerksomhet siden jeg bestilte så tidlig og vi kom helt fra Norge for å spise her. 

Vi var alle enig i forkant om at intet skulle spares på denne gangen, noe som for så vidt er det eneste riktige å gjøre på et slikt besøk. Menyen ble raskt servert og vi fikk være litt i fred for å utforske hva sjefen hadde å by på. Menyen var selvsagt på fransk (noe som ikke gagnet meg spesielt) og Stig var behjelpelig med å oversette. Menyen består av to deler. Den faste menyen består av en Ala carte del og en meny del med hvor de faste klassiske rettene Paul Bocuse har blitt kjent for kan bestilles. I tillegg følger et ekstra ark med ferdigkomponerte menyer i ulik prisklasse basert på sesong og de råvarer som var best for dagen. Vi fulgte prinsippet om at sjefen vet best og bestilte alle den dyreste menyen i dagens anbefaling.

Vinlisten er et kapittel for seg selv. En tykk bok tettskrevet med alt en kan tenke seg av vin. Den dyreste vinen vi fant var en Ch. Lafite Rothscild (årgang tidlig 1900 tallet) til ca 18000 franc. En bør ha god peiling på vin og vite hva man vil ha hvis en skal finne noe selv i vinlisten. Vi gjorde det eneste fornuftige og lot Somelier (vinkelner) gjøre valgene for oss.

Vi startet med en apéritif av champagne og solbær for å sette stemningen. En liten teaser ble servert før første rett og hintet om det som skulle skje videre. En liten kaninpaté på toast smakte fortreffelig. Til forrettene startet vi med en Condrieu "La Doriane" - E. Guigal 1994, en meget god hvitvin. Første rett var froskelårsuppe for meg og Amund, mens Stig og Tone valgte gåselever. Froskelårsuppen var nydelig, men selv jeg som på den tiden var skeptisk til gåselever måtte ta av meg hatten for gåseleveren som ble servert der. Den smeltet på tungen og smakte aldeles nydelig. En perfekt start. Den neste retten, hummerfrikasè, var noe mer mektig. Jeg begynte å lure på om jeg virkelig klarte å få i meg alle rettene. Ingen problemer. Som en tredje rett ble det servert en liten sorbé basert på Paul Bocuses egen Beaujolais. Den lille isklumpen var akkurat det magen trengte før hovedretten ble servert. Vår andre vin, en Hermitage Rouge La Chapelle 1988, ble servert rett før hovedretten. Jeg og Tone hadde valgt biff i rødvinssaus mens Stig og Amund prøvde due. Selvsagt nok en fulltreffer.

Jeg er ikke noe ostemenneske og jeg ble det heller ikke etter besøket hos Paul Bocuse, men jeg må si at ostebordet var meget imponerende. Vi skjønte at dette kunne bli heftig og ba Somelier om vin av den kraftige sorten. Han visste selvsagt råd og fant frem en fortreffelig Châteauneuf-du- Pape "Vieux Telégraphe" 1988 som i grunnen der det jeg minnes best fra osteseansen. Jeg ba om noen oster som ikke smakte for voldsomt og ble ganske positivt overrasket over smaken. De som er ostefantaster tror jeg ville dog ville koset seg grovt. Paul Bocuse sitt osteutvalg er kjent verden over som det beste.

Den siste retten på menyen var selvsagt dessert og konfekt. På dette tidspunktet kan en si at vi ikke var sulten noe mer, men det skulle bli godt med en liten dessert for å runde av måltidet. Det skulle vise seg at det var liksom ikke bare en dessert som ble brakt til bordet. En liten armada med kelnere kom trillende med 4 traller med forskjellige desserter som vi kunne velge og vrake fra. Snakk om dilemma. Det var ufattelig mye som så godt ut og det var ren tortur å bare velge litt. Hjemmelaget iskrem og håndplukkede jordbær i jordbærsaus ble vinneren. Jeg, Stig og Amund klarte også å mase til oss et stort glass hver med skogsbær som badet i Beaujolais, noe som medførte ustabil gange resten av den kvelden.

Vi var de første som kom til restauranten den dagen, vi ble også de siste som forlot restauranten. Vi dro ikke før rundt klokken ett på natten, det vil si fem timer, noe ingen av oss kunne tro. Tiden hadde gått fort og ingen av oss ville egentlig dra. Opplevelsen var alt vi trodde det kom til å bli og litt til. En blir behandlet med den ytterste respekt og alle er ekstremt høflig, og det blir ikke en gang beklemt atmosfære. Hvis vi skulle på toalettet vinket vi bare diskret og en servitør guidet oss straks til de skinnende rene toalettene uten at noen virket brydd overhodet. Sjefen selv og kona gikk runder i restauranten, pratet med kundene og forsikret seg at alt var i skjønneste orden. Vi fikk en omvisning på kjøkkenet av hovedkelneren når alt var vasket og pusset og tro meg, det glinset i alt. 

Vi betalte regningen (ca 1500 pr person) og kjøpte noen effekter fra suvenirbutikken før vi dro tilbake. Vi ble invitert tilbake dagen etter for å ta en ekstra titt på lokalene da det er mye å se på. I hagen henger det en del malerier som forteller mye om mathistorie. Bildene og forklaring til de kan du lese på denne lenken. Ting vi ikke fikk med oss dagen før var baren og noen av de andre rommene i restauranten. Sjefen kom selv ut og hilste på oss nok en gang, samt lot seg villig posere for fotografen. Vi ble også anbefalt å besøke festlokalet hvor Paul Bocuse har de fleste av spilledåsene i hans samling (han har verdens største samling av spilledåser, noen av de er store!!!). En kelner viste oss rundt i lokalet og demonstrerte gladlig hovedorgelet/spilledåsen.

Det var på tide å reise videre og sette strek for denne gangen. Jeg er sikker på at dette vil gjenta seg. Til de andre som lurer, ikke lur, gjør det. Mer informasjon om Paul Bocuse kan finnes på hans hjemmeside www.bocuse.com.